Motiv helt ut i kanten
Hvis du har forsøkt å skrive ut noe som skal dekke hele arket har du sikkert endt opp med hvite kanter. Det er fordi maskinen må bruke deler av arket til transport. Det blir som å holde i en planke mens du maler den. Disse gripekantene sammen med det faktum at det hadde blitt fort grisete inni skriveren gjør det umulig å skrive noe ytterst på arket.
I en trykkmaskin er det ikke noe problem å lage utfallende trykk. Der er papiret større (brutto) enn det endelige formatet (netto), og man trykker farge i tre millimeter utenfor det endelige motivet for å være sikker. Så blir de ekstra millimeterne skåret vekk i ferdiggjøringen. Det er derfor filer for trykksaker i de aller fleste tilfeller må være tre millimeter større i hver ytterkant. Noe som legger føringer for programvare, papirstørrelser, maskiner og øvrig produksjon.
De tre millimeterne er for å ha slingringsmonn, som regel ligger ikke trykksaker og slenger i alle retninger så mye, men i det ting skal stiftes, falses (brettes) eller limes, er det enda flere steg og flere muligheter for at ting forskyver seg litt.
Lavere kvalitet og lavere forventinger
En skriver kan være hva som helst. Sort, farger, fotokvalitet, kontormaskin og så videre Det er ingen felles standard eller styring av farger. Man er dessuten vant med at kvaliteten på en utskrift er fra middels til helt grei, og man godtar det fordi det er til internt bruk eller bare et dokument. Fargene kan variere så mye fra printer til printer at det nesten ikke er til å kjenne igjen, det har ikke bare med printeren å gjøre, men hvordan den oversetter fargene fra skjerm til papir.
Innen trykk er det mer felles standarder. Man har ISO-standarder for farger og produksjon, som ikke bare er kvalitetsstempler, men det gjør det lettere å kunne forvente mer likt resultat fra trykkeri til trykkeri. Og kvaliteten skal være bedre en ved utskrift. Det er helt andre maskiner og produksjonsteknikker. Trykk er i utgangspunktet ikke «trykk på print og så er det ferdig», men flere trykkerier setter opp mer og mer automatikk som gjør det mulig. Det betyr ikke at det er mindre som gjøres, men at det er automatiske flyter for det som før ble gjort halvautomatisk av mennesker.
Papir
Snakker vi om kvalitet må vi også snakke om papir. Kopipapir som de fleste bruker er et tynt papir som er så hvitt at det nesten er blått. Bra for tekst, men ikke egnet til noe hvor farger og utførelse er viktig. Kopi- eller skriverpapir gir ikke en god følelse i hånden. Det er mulig å kjøre andre ting i en skriver, men de færreste har et lager av bra papir liggende.
Trykksaker blir uhyre sjeldent trykket på 80 g/m2 papir, tilogmed brevark og lignende blir trykket som regel på 90 g/m2, mens brosjyrer ligger på 130 g/m2 og oppover, kort på rundt 300 g/m2. Og da har vi ikke begynt å snakke om overflate og farger og andre egenskaper ennå. Mulighetene er mange, men selv med standarder får man et veldig mye mer profesjonelt uttrykk enn om man gjør det selv.
Pris og tid
Det er ikke slik at trykking koster og tar tid mens en utskrift er kjapt og gratis. Begge to koster, og man får det man betaler for. Men begge to er også gode til sitt bruk.
Utskrift kan virke gratis fordi man ikke betaler der og da, kanskje man tilogmed gjør det på jobb, så man ser aldri regningen. Skriver du ut masse vil du etterhvert se hvordan kvaliteten forandrer seg, og plutselig går det tomt for papir eller farge. Man bruker tid på vente og å holde maskinen igang. Det er mye jobb, tar tid og resultatet blir ikke godt. Hvis dette er en bedrift og ett menneske bruker to–tre timer på jobben, pluss forbruksmateriell for noen hundrelapper, så er vi fort oppe i en kostnad for bedriften på tre til fire tusen kroner. Det får man fort litt trykksaker for.
Med trykk blir kostnaden tydelig, det kan virke litt avskrekkende. Totaltiden er kanskje lengre, selv om trykkmaskiner er kjappere enn kontorskrivere. Men man kan ha i bakhodet at det gir tid til å jobbe med det man egentlig skal – eller gjøre noe helt annet. Og ikke minst blir resultatet mye bedre.